Jeg lærte et nytt ord da jeg møtte schäfer-oppdretteren Lisbeth Kvinge: førstegangshund. Det er, som det fremgår av ordet, den første hunden folk har i livet. Det fikk meg til å tenke på det første avkommet i mitt første kull, altså førstegangsbarnet.

Stakkars barn!

Stakkars alle barn som er født først. Deres skjebne i livet er å være prøvekaniner for foreldre som ikke har peiling; som er nødt til å lære seg det hele the hard way. Barna deretter får det mye lettere, for da er foreldrene blitt mer laidback.

Sånn er det åpenbart for dyreeiere også. På den første hunden gjør man alle feilene, deretter blir alt meget bedre.

Mitt førstegangsbarn ville gjerne ha hund, men det ville ikke jeg, altså pappaen. På daværende tidspunkt i livet var jeg kanskje litt smartere enn henne, så jeg fikk låne en sankt bernhardshund til henne en ukes tid. Etter det maste hun ikke mer.

Da eldste avkom i kull 2 også ville ha hund, gjentok jeg eksperimentet. Vi lånte en snill, liten snerten sak, og denne gang var to dager nok!

Akkurat som barn, fortjener hundene og andre dyr å være velkomne. Det kan være smart å finne ut om barna virkelig vil ha dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende